• Travel blog
  • Hvordan skrive en resolusjon

    Innledning

    En måte å velge ut elevene som skal være med på nasjonalsesjonen, er at de skriver en resolusjon, eller debatterer en eller flere av disse. Dette er helt opp til den enkelte å avgjøre. På et eller annet tidspunkt i forberedelsen til sesjonen, er det imidlertid ønskelig at elevene gjør seg kjent med hvordan en resolusjon ser ut og skrives, da gruppen sammen med elever fra andre skoler vil lage en resolusjon under komitéarbeidet og debattere disse i plenumsdebatt under nasjonalsesjonen.

     

    Resolusjonen er en vanlig måte å formulere en politisk meningsytring på i nasjonal og internasjonal politikk, og har som fordel at den er komprimert og presis. Dette skrivet er ment som en rettledning til hvordan resolusjonen er bygget opp, og hvordan den får riktig form og innhold. På våre nettsider finner du eksempler på resolusjoner.

     

    Kravene til form og typografi kan kanskje virke unødvendig detaljerte, men slik er det nå engang i politikken. Politikere og særlig byråkrater må forholde seg til akkurat slike konvensjoner til daglig, og vi har ønsket at elevenes opplevelse av å skrive et politisk dokument skal være mest mulig autentisk. Det er imidlertid viktig at en ikke fokuserer for mye på tegnsetting og formuleringer, men at det er innholdet som tross alt er det viktigste. Om et semikolon skulle bli til et komma eller lignende, er naturligvis ingen skade skjedd. Under sesjonen vil erfarne komitéledere hjelpe til med selve utformingen av resolusjonene.

    Oppbygning

    Resolusjonen er delt i to hoveddeler: introduksjonsdelen som består av såkalte introductory clauses og hoveddelen som består av operative clauses.

     

    Innledningsdelen inneholder en analyse av temaet komiteen arbeider med. Hvordan er situasjonen i dag? Hva er problemet? I denne delen bør en også kunne lese hvordan komiteen har avgrenset problemstillingen, som ofte kan være ganske vid til å begynne med. Noen ganger kan det være behov for å definere ord og begreper som ellers kan misforstås eller tolkes ulikt. Inneholder problemstillingen for eksempel ’youth in politics’ kan en mulig introductory clause være:

     

    Defining youth as the part of the population between the age of 15 and 20 years.

     

    I operative clauses greier komiteen ut om hva de mener bør gjøres med problemene som er nevnt i introduksjonen. Her må en huske på at komiteen er en gruppe elever ved en videregående skole som ikke har makt til å iverksette tiltak selv. Dermed kan komiteen foreslå, anmode om og til og med kreve f.eks. gratis og obligatorisk skolegang til alle i alle land, men ikke sørge for dette selv:

     

    urges that education be compulsory and free of charge for all children between 7 and 16 years of age in every country where this is not yet provided;

    men ikke:

    provides free education for all children between 7 and 16 years…

     

    Om mulig er det lurt å få med hvem som oppfordres til å iverksette tiltak. I det hele tatt er mye av utfordringen å være mest mulig presis og spesifikk med få ord.

     

     

    Tegnsetting og grammatikk

    Selv om resolusjonen gjerne fyller en til to A4-sider (men den trenger ikke å være så lang) og i den virkelige politikken gjerne mye mer, inneholder den egentlig bare én lang setning. Setningen kan oppsummeres som følger: ”Det europeiske ungdomsparlament, som registrerer at situasjonen er slik og slik, ønsker at dette og dette blir gjort”. Denne formen fungerer en hel del bedre på engelsk. Se forøvrig vedlagte eksempel på en resolusjon.

     

    Som tidligere nevnt er den lange setningen sammen satt av clauses eller setningsdeler (ordet brukes forøvrig også på norsk: klausul). Verbet i starten av hver clause viser til ”The European Youth Parliament”, eller gruppen av elever som har skrevet resolusjonen.

     

     

    Introductory clauses åpnes med et verb på ’ing-form’ eller en lignende struktur. En kan i utgangspunktet bruke alt som måtte passe, men vanlige ord er: bearing in mind, recognising, regretting, (deeply) concerned, alarmed by, registering, applauding, defining … as …, noting with regret, emphasising, convinced, believing.

     

     

    Operative clauses inneholder det komiteen har bestemt seg for å gjøre, og står følgelig i 3.person entall presens. Typiske åpningsfraser kan være: suggests, proposes, urges, calls for, emphasises, expresses, encourages, applauds, supports. Det viser seg ofte at det ikke finnes ubegrenset med ord å velge i, og derfor vil de fleste resolusjoner inneholde noen av ordene ovenfor. Noen ganger blir en kanskje nødt til å bruke f.eks. suggests to ganger, men generelt er det bra å variere – fin språktrening er det også!

     

    Det er vanlig at introductory clauses nummereres med bokstaver og operative clauses med tall.  Nummereringen kommer til nytte som referanser når resolusjonen skal debatteres. Dersom en har underpunkter eller undersetninger, kan disse nummereres med romertall eller små bokstaver. Vil også nevne at inroductory clauses slutter med komma, og operative clauses med semikolon (;).

     

    Ellers…

    Er det en god regel at selve formuleringen av resolusjonen kommer etter at en er ferdig med å diskutere. Pass på å ha nedskrevet i en mer muntlig drakt hva en er blitt enige om, og skriv deretter om det en har til resolusjonsstil. Om det er tidsbesparende, kan noen få ta ansvaret for språkakrobatikken, men det er selvfølgelig viktig at alle godkjenner det endelige resultatet.

     

    Tips til gruppearbeid med resolusjonsskriving

     

    Innledning

    I løpet av den andre dagen under nasjonalsesjonen til Europeisk Ungdomsparlament skal elevene sammen med en annen skole skrive en resolusjon om et tildelt politisk tema. I dette skrivet gis det noen tips fra erfarne komitéledere i det europeiske ungdomsparlamentet til hvordan gruppearbeidet under uttaksprosessen kan gjøres bra og effektivt.

    Forberedelser

    Før en går i gang med diskusjonen av det tildelte temaet er en nødt til finne ut noe om emnet for å finne ut hvordan situasjonen er i dag. Uten faktakunnskap om emnet er det vanskelig å begrunne sine meninger, og resolusjonens første del skal også inneholde en analyse som forutsetter kunnskap. Hvor mye research som er nødvendig vil avhenge mye av temaet, men en må naturligvis vurdere hva som er rimelig å forvente av arbeid for å skaffe bakgrunnskunnskap om emnet.

    Informasjon kan man finne mange steder, men det enkleste og ofte beste er Internett. Med fornuftig søking finner en gjerne det en leter etter her, men det er lurt å være bevisst på at ikke alt som ligger på nettet er like seriøst. Gode nettsteder kan være de store avisene, hjemmesidene til BBC og CNN, samt nettsidene til EU og de norske departementene.

    Brainstorming

    Før en setter i gang, er det veldig lurt å ha en plan for arbeidet; hva en skal diskutere og hvor lang tid en vil bruke på hver bulk av diskusjonene. En slik plan forutsetter at en har en viss oversikt over hvilke hovedpunkter resolusjonen skal inneholde, og slike punkter kommer en gjerne frem til med såkalt brainstorming.

     

    Det er mange måter å gjøre dette på, men her nevnes bare en metode som er mye brukt og fungerer greit: Bruk ca. 5 minutter på at alle i gruppen skriver opp 5-10 stikkord eller punkter de mener er relevante og bør behandles i resolusjonen. Deretter kan hver enkelt etter tur raskt presentere sine punkter og si en setning eller to om hvorfor de mener hvert punkt er verd å ha med. Avslutningsvis kan punktene gruppen har kommet frem til grupperes i bolker av stikkord som det er naturlig å diskutere i sammenheng. Unngå om mulig å bruke mye tid på å diskutere hva som hører sammen med hva og diskuteres sammen med hva (dette er noe som ofte skjer); dette er ikke den viktigste delen av arbeidet, og ofte blir en nødt til å justere planen litt underveis i alle fall.

     

    Nå vil gruppen ha en viss idé om omfanget av resolusjonen, og da kan det være lurt å sette opp en tidsplan over hvor mye tid en vil bruke på å diskutere de forskjellige emnene. Når en så er kommet frem til en plan, er det viktig at en følger denne så godt det lar seg gjøre. Det er vanskelig å gi mer spesielle tips til hvordan arbeidet planlegges ettersom forholdene vil variere fra skole til skole.

    To spørsmål

    For hvert nytt punkt som diskuteres er det to hovedspørsmål som gruppen må forsøke å svare på: Hva er problemet? og Hva vil vi skal gjøres med det?  Disse to spørsmålene beskriver også hvordan den endelige resolusjonen er bygget opp: Først en analysedel der en sier noe om hvordan situasjonen er og hvor problemet ligger, deretter selve resolusjonsdelen med forslag til løsninger. Den siste delen er den mest interessante, ettersom den uttrykker komiteens mening om saken.

     

    Nå kan det være lurt å utnevne en sekretær i gruppen som noterer ned alt en blir enige om. Slik unngår en tvil i ettertid og nye diskusjoner om hvordan ting egentlig var.

     

    Ofte vil en for hvert punkt enes om en setning om hvordan situasjonen er, og hva en vil gjøre med det, men det er ikke slik at en operative clause (se ark om resolusjonens utforming) nødvendigvis må ha en tilhørende introductory clause eller omvendt, så lenge alle klausulene til sammen uttrykker gruppens mening. Husk at resolusjonen ikke bør være mer enn én A4-side, og at en derfor må begrense antall clauses.

    En må gjerne tenke på hvordan en underveis vil formulere konklusjonene sine på engelsk, men det er som regel lurest å gjøre selve formuleringen til slutt for å unngå å stykke opp diskusjonen. Skriv heller ned på norsk eller ’hverdagsengelsk’ hva en mener, og kom tilbake til det etterpå (her er det viktig at notatene er ryddige og lette å finne frem i).

     

    Alle må høres

    Når diskusjonene kommer i gang, er det én ting som er viktigere enn alle andre: alle medlemmene av gruppen må få si sin mening og bli hørt. Resolusjonen skal representere alles syn, og samtlige medlemmer av gruppen skal til slutt kunne samtykke i hver eneste bokstav som står skrevet. Dette er hovedutfordringen og det som gjør komitéarbeid så spennende.

     

    Ofte oppstår det situasjoner der én er uenig med resten, og da er det lett å gi etter for flertallet. Målet med diskusjonene bør imidlertid være at når en ikke blir enige, må en søke etter alternativer eller kompromisser som alle kan godta. Avstemninger bør derfor heller ikke forekomme når det gjelder hva som skal stå i resolusjonen.

     

    Formulering av resolusjonsteksten

    Når diskusjonene er over skal resolusjonsteksten forfattes. Deretter er det svært viktig at alle godkjenner formuleringene til slutt, og sjekker at de samsvarer med det som ble bestemt. Resolusjoner og politiske dokumenter generelt er skrevet på et ganske avansert engelsk; et slikt gruppearbeid er derfor ypperlig egnet til trening i formell engelsk.

     

    Selv om språket ofte er tungt og avansert i en resolusjon, er det lurt å forsøke å skrive så lettlest som mulig innenfor de rammene resolusjonsformatet gir. Dersom resolusjonen skal debatteres, er det viktig at de andre forstår teksten, for å skape en fruktbar debatt. Lettlest kan en resolusjon vanskelig gjøres, så om en kan gjøre budskapet klarere ved å velge enklere formuleringer innenfor resolusjonsstilen, er dette en god idé.

     

    Til slutt blir en enig om rekkefølge for punktene (som heller ikke bør ta lang tid), og skriver resolusjonen inn på i et datadokument slik at det ligner på vedlagte eksempel på en resolusjon.